Eigersund Kirkelige Fellesråd

Hovedside

Aktuelle linker

Aktiviteter

Søndagstanker – Sorgens rom

Per Arne Sandvold, nov.-18

Høsten er tid for ettertanke. I kirka minnes vi denne søndagen våre kjære som har gått bort. Sorgen kan være nær, eller fjern. Den kan skyldes et plutselig tap, eller å miste noen etter langvarig sykdom. Den kan gjelde barn, foreldre, besteforeldre eller ektefelle. Dere som leser dette kan derfor ha ulike erfaringer med tap og sorg; kanskje noen ikke har erfart det i det hele tatt.

Sorg er vanskelig. Den skjærer langt inn i hjerterota. Den er individuell, og blir sjelden snakket om. Den kan være en følge av død, men også av sykdom, tap av funksjon og tap av relasjoner. Sorg er sjelden et kjærkomment tema. Likevel er både død og sorg noe som mennesker til alle tider har måttet takle og leve med. Vi vet at vi skal dø, men å leve med fokus på døden blir slitsomt. Livet må leves mens vi har det, ikke som et forspill til døden.

Når død inntreffer går den første tida med til alt det praktiske i forhold til begravelsen. I denne perioden kan vi oppleve det som å være i sjokk, som en underlig unntakstilstand. De som sitter igjen lever som i en boble som er på siden av den verden og den hverdagen som går videre som normalt for alle andre. Det oppleves merkelig at ikke alle stopper opp, slik verden har stoppet opp for de etterlatte.

Det er likevel ikke den første tiden som er vanskeligst. Det som er mest krevende å takle, er hverdagen. Da blir de konkrete følgene av tapet veldig synlig. Og det er da sorgen blir helt konkret og vond. Vi vet at vi må gjennom disse hverdagene, men vi har ikke lyst og vi vet ikke hvordan vi skal klare det. Måten vi klarer oss gjennom denne perioden kan være viktig for veien videre.

Da er jeg tilbake til overskriften; sorgens rom. Jeg ser for meg at sorgen er som et rom vi må gjennom. Rommet har ei dør som vi bevisst må åpne. Det er imidlertid en liten omvei som vi kan velge. Vi kan gå videre utenom sorgens rom. Da tror jeg sorgen blir ubearbeidet, og jeg er redd dette gir oss en tung byrde å bære på videre i livet. Det beste alternativet er å åpne døra, og gå inn.

Å gå inn i sorgens rom er krevende. Der står skoa i gangen, klærne i skapet, sykkelen i garasjen, det medisinske utstyret på badet; alt det som gir minner om det som var. Vi vet at ingen trenger det lenger, men har ikke lyst til å røre det. Likevel vet vi at vi må. At det ikke kan stå der for alltid. At den som har brukt det ikke er mer. Etter en stund har vi kanskje vært der lenge nok. Vi må ut av rommet og ta en pause. Vi trenger det for å komme til hektene igjen. Før vi går inn igjen og rydder videre. Slik går livet og sorgen parallelt. Dette krever mye krefter av oss, og vi kan bli veldig slitne.

Etter noen runder i sorgens rom blir det lettere. Vi kommer utrolig nok videre. Det blir gradvis enklere å være der. Etter kortere eller lengre tid har vi ryddet. Da står det igjen det som rommer de gode minnene. Det som viser oss at den som har gått bort har vært og alltid vil være en del av vårt liv. Da er vi klare til å gå ut av sorgens rom på den andre siden. Til livet. Til vårt eget liv. Til det livet som det er vår oppgave å leve på en så god måte som mulig. Av og til er vi på besøk tilbake i sorgens rom, der savnet fortsatt finnes. Nå er det mest for å friske opp de gode minnene.

Jeg skriver av erfaring. Mens jeg ryddet i sorgens rom skrev jeg mange dikt. Her er det siste verset av ett av dem:

img_9551 red.jpg

 

.